Gudstjeneste
Gudstjensten i Den Norske kirke

I Den norske kirke kalles menighetens hovedsamling på søn- og helligdagerhovedgudstjeneste. Den kan feires som høymesse, familiemesse, ung messe, familiegudstjeneste, eller ha en annen betegnelse – alt etter hvilke typer hovedgudstjeneste den enkelte menighet beslutter å feire i løpet av et kirkeår. Alle gudstjenestene har en struktur og rekkefølge av hoveddeler og enkeltledd. Høymessen er den varianten hvor alle ledd er med. Andre gudstjenester kan være forenklet i forhold til denne. Det gis også mange variasjonsmuligheter når det gjelder valg av liturgiske tekster og også musikk til de liturgiske leddene som synges. Normalt feires det nattverd i hovedgudstjenesten.

Det finnes også andre gudstjenester, som har en annen form enn messen. Tidebønnsgudstjenester er enkle bønnegudstjenester, som brukes gjennom dagen og består av bibelske salmer, tekstlesninger og bønner. Eksempler på slike gudstjenester er Morgensang (laudes), middagsbønn, Aftensang (vesper) og kveldsbønn (kompletorium). I tillegg kan det feires prekengudstjeneste, som er en mer uformell gudstjenestetype, hvor preken og salmer står i sentrum. En variant av denne er forbønnsgudstjenesten, som legger vekt på forbønn, og skriftemålsgudstjenesten, hvor man kan gå til felles skriftemål.

Litt historikk
Det er mange måter å beregne tid på. Det er snart 2000 år siden den første pinsedagen, men en annen måte å si det på er at det er litt over 100 000 søndager siden. Alle disse søndagene har kristne samlet seg til gudstjeneste, generasjon etter generasjon i en ubrutt kjede helt til i dag. I det nye testamente står det mange steder om at de kristne samlet seg. Vi vet ikke så mye om detaljene rundt det, men allerede drøyt hundre år senere forteller kirkefaderen Justin Martyr følgende: ”På den dag som kalles solens dag, samles alle, enten de bor i byene eller på landsbygda. Man leser fra apostlenes erindringer eller profetenes skrifter så langt tiden tillater. Når den som leser, har sluttet opplesningen, sier forstanderen et formaningens ord der han oppfordrer oss til å etterleve de gode ting vi har hørt. Deretter reiser vi oss alle og lar bønner stige opp. Når vi har avsluttet bønnene (…) bæres det frem brød, vin og vann, og forstanderen fremsier etter sin nådegave bønn og takksigelse. Og til dette sier menigheten jublende ”Amen!” 

Deretter skjer utdelingen til hver enkelt, og vi nyter det slik det har blitt holdt takkebønn over. Til dem som er fraværende, sendes brød og vin med diakonene. De som har overflod, og som er villige til det, de gir av sitt…” Her ser vi grunntrekkene av det som fortsatt er kjernen i gudstjenesten. 

På 300-tallet ble Romerriket kristnet, og gudstjenestene fikk et mer offisielt preg, med større kirkebygg, prosesjoner og sangkor. Mange trekk i vår tids gudstjeneste stammer fra denne tiden. Gudstjenestespråket var latin, som var fellesspråket for hele Romerriket. Dette holdt seg helt til reformasjonen, og derfor står fortsatt flere av overskriftene på gudstjenesteleddene på latin, slik som Gloria, (ære; lovsang) credo (trosbekjennelse) sanctus (hellig) og agnus dei (Guds lam).

Den lutherske reformasjonen på 1500-tallet fortsatte å feire den gudstjenesten folk var vant til, men prekenen ble mye viktigere, og de latinske messeleddene ble etter hvert byttet ut med salmer på folkespråket. Frem til på slutten av 1800-tallet besto den norske gudstjenesten i stor grad av faste salmer. I vår tid har mange kirker, også den norske, fått liturgier som ligner stadig mer på hverandre, og er inspirert av forbilder fra oldkirken. Gudstjenesten er blitt redigert flere ganger. Forrige gang var i 1977.

Gudstjenester Hamar


Gudstjenester Vang