Nestekjærlighet

 Diakonibevegelsen i Norge sprang ut av lekmannsbevegelsen som vokste frem etter Hans Nilsen Hauge. Frittstående institusjoner ble etablert for å ivareta et diakonalt anliggende. Men selv om arbeidet skjedde innenfor en kirkelig forståelse, var de ikke underlagt kirkelig styre i Norge. Etter hvert som det offentlige apparat har blitt bygget ut for å ivareta mennesker som kommer i vanskelige situasjoner, har diakonien vært nødt til å tenke gjennom sin plass i Norge. I 1987 vedtok Kirkemøtet Plan for diakoni i Den Norske Kirke. Denne ble revidert i 1997 og Kirkemøtet2006 behandlet også denne saken. Denne planen flytter diakonalt arbeid inn i menighetene, det er ikke lenger en oppgave for eksterne institusjoner, men hvert menighetsråd utfordres til å finne diakonale oppgaver lokalt i sin egen sammenheng. I vår tid er diakoni tenkt som noe alle medlemmeri en menigheten skal kunne ivareta, det er ikke en oppgave for spesialister. Planen åpner derfor for at en rekke tiltak av ulik art kan defineres som diakoni.

Uttrykket finnes ikke i den norske bibeloversettelsen, men det har vært vanlig å referere til Apostlenes gjerninger kapittel 6 for å finne bibelsk forankring for diakoni. Her fortelles det om den første kristne menighets fellesskap, som hadde alt sammen. I forbindelse med den daglige utdeling av mat, ble det en arbeidsdeling. De tolv apostlene kunne konsentrere seg om forkynnelsen etter at de hadde valgt Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia til å ivareta den spesielle tjenesten det var å hjelpe de som led nød.