Paulus skriver til menigheten i Korint. Han er oppgitt. For det har sneket seg inn i fellesskapet en ugrei stemning. Det er strid. Og Paulus ber dem teste seg selv og spørre seg selv om Jesus Kristus er i dem.
Utfordringen gjelder ikke bare for en menighet i gamle Korint. Den gjelder alle menigheter til alle tider. Det er et testspørsmål på kirken. Og Paulus fortsetter: ”Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv”.
En prestekollega i California fortalte om hvordan han en dag fant seg selv sittende med bibelen i hånden og stirre på bokens blader. Han fant ingen mening i det han leste. Nå hadde han vært prest i 15 år og kjente seg bare helt tom. Han leste disse ordene: ”merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Prøv dere selv.” Alle kjerneord som ”frelse”, ”nåde”,” Gud”, ”fortapelse”, ”synd”, ”oppstandelse”. - de sa ham ingen ting. Etter år som prest var alt borte. Han merket ingen ting av at Jesus Kristus var i ham, eller blant dem i menigheten. I alle år hadde han vært opptatt av å bevege seg utover. Hele tiden skulle han gi. Tale, forkynne, forklare, lære opp. Han skulle skape en aktiv menighet, - en levende kirke.
Når han så seg tilbake, så han bare alle skavankene. Den manglende iveren. Splittelser mellom grupper i menighetene. Baksnakkelser og tretthet. Og selv var han tom. Hans virke var uten mening.
UTBRENT
Vi har en grei beskrivelse av den sinnstilstanden som presten kjente på. Det heter utbrenthet. Og vi klapper den matte presten på skulderen og sier: hvil deg nå litt så går det over.
Han hvilte seg. Men det forble tomt inne i ham.
En dag fikk han tilbud om å være med i en ”stille gruppe”. Ikke noe stress. Ingen prestasjoner. Ingen oppgaver. Bare ro. Stillhet framfor Guds ansikt. Slik begynte han en ny vandring. Målet var ikke først og fremst å nå ut til alle andre. Han gikk innover i sitt eget liv. Søkte kilden.
Sakte vokste noe nytt og sterkt fram i ham. I svakheten fant han kraften. Han forsto at kilden var Jesus Kristus selv. Gud midt i livet. Kristus i ham. En ny trygghet og en glede vokste fram i ham. Det var ikke ham selv alt sto og falt på. Det var ikke hans energi og evner det handlet om, dette livet. Han kjente for første gang på lenge, at troen handlet om livets pulsslag: Troen lå i hjertets rytme, i det å være til. Ordene fra dåpen ble sanne: ”Se, jeg er med deg alle dager inntil verdens ende.”
Personer kan møte veggen. Bli utbrent. Menigheter kan det også. Aktiviteter og engasjement tærer på kreftene så lenge vi tror at det er vi som skal klare det.
Min prestevenn fra San Diego oppdaget at han hadde lidd av en mangelsykdom: Stillheten. Ro til å søke kilden.
DEN GODE FASTE
Fastetiden handler ikke om å la være å spise mat. Men det er en tid for å tenke gjennom hva som er viktig og betydningsfullt i mitt liv og i kirkens liv. Den gode faste er den faste som gir avkall på uro og mas og kjas. Og som isteden velger seg tid for å drikke av livets kilde. Da vokser livet fram på nytt som grønne spirer av vinterfrossen jord.
Ole Elias Holck